Her sitter jeg, med kaffikoppen min og dataen og prøver å finne ord som kan beskrive sorg.
Sorgen jeg lever med , tapene av mennesker som har betydd og betyr alt for meg preger livet mitt og har tatt store biter av hjertet og sjelen min føles det som.
Vi har alle opplevd sorg på den ene eller den andre måten i livet, og sorg er vanskelig å leve med.
Kjærlighetssorg har vi alle vært borti, sorgen over å ha mistet det vi har trodd har vært vår store kjærlighet i det øyeblikket. Det å vite at den personen som ikke vil ha oss lengre eller vi ikke klarer å se for oss resten av livet vårt med, men vet lever videre uten at vi får være med de er brutal. Det å vite at vi kan sende de en melding eller ringe de når som helst, men de går videre med livene sine, eller det å gå å vente på at de skal ringe eller sende en melding til oss samtidig som du ser på some at de LEVER men de lever uten deg…
Det føles som om hjertet er revet ut av kroppen og trampet på, som om at all kjærligheten du har gitt til personen ikke har vært verdt noe.
Men den sorgen går over, den sorgen er ikke evig. Den er altoppslukende der og da og det føles som om man aldri skal klare å elske igjen, men det går over.
Sorgen når man mister noen til døden, den sorgen ingen snakker høyt om, den sorgen går aldri bort. Den sorgen blir aldri lettere, den som preger hverdagen og livet.
Den sorgen som gjør at man føler man står i en boble å ser at resten av verden fungerer som normalt mens du føler at din verden har gått i oppløsning rundt deg.
Det er den sorgen jeg skal skrive mer om.
Jeg har mistet mange, familie, venner og bekjente. Og jeg lever med sorg hver dag, den er ikke altoppslukende hele tiden, men den er alltid der.
Savnet er konstant, det ligger som en verkebyll under alt det hverdagslige. Sorgen er konstant, den blir aldri lettere eller borte, men den blir lettere å navigere i en hektisk hverdag.
Men det å aldri mer kunne snakke med, ringe, besøke, se, ta på eller klemme den du savner mest, når du trenger det mest, den sorgen lærer du aldri å takle.
I det øyeblikket, det øyeblikket du glemmer at den personen ikke er der mer føles som om du hopper ut av en bil i høy hastighet, eller hopper ut av et fly uten falskjerm.
Det suget i magen er ikke adrenalin, det suget i magen er altoppslukende savn og sorg. Det er den sorgen som gir deg behov for å skrike, brøle med all den smerten du har i deg så verden ser deg og skjønner hvor vondt du har. Brøle så at den boblen du lever i knuser og verden stopper opp og lever i smerten med deg og slutter å gå videre uten deg.
Selv om jeg sier at sorgen aldri blir lettere, for det gjør den ikke, så blir livet lettere å navigere rundt den. Hverdagen kommer tilbake til en slags normal, men du bllir aldri den samme igjen. En bit av deg, en stor del av deg mangler og kan aldri bli helt den samme igjen.
